7UP, stainless steel and silver coating
MYKE KANTER
when what you've believed in ceases to exist. 2025.*
Soft Edges is an exhibition, but it may also be a backdrop, an object theater, a stage curtain. The artist is a traveler, or a guest, invited to and captured by new and unfamiliar surroundings. Soft Edges is a painterly, reflexive and associative approach, which actively intervenes in the art association's premises in Ibsenhuset. But it is also a voyage of discovery in the building, the city and the Grenland area. It is an interaction between a number of actors. Let's think of it as a dramaturgy or a state, hovering between human curiosity, an exploration of vulnerability, ethical dilemmas and material-based testing. The building is an atmospheric and brutalist structure, an institution and an important gathering place, erected in Lundeparken in the heart of Skien in 1973.
For over two years, Kjellesvik has explored Skien and Grenland through a series of visits and trips, on foot and by car. The art association functions as a stage curtain, a venue for emotional gymnastics and cognitive dissonance, a process work and a community with several people involved. The scenography is essentially about the painting. The cast are visitors. The massive, transparent, open and closed exhibition spaces are in themselves an invitation to experimentation. It is a transit between the city outside and the inside.The river Skienselva and the Telemark Canal are the main artery to the city and the district and form the starting point for a series of paintings in the exhibition. The river as an energizing and energy-consuming force, which has generated livelihoods, industrial development, settlement, hub to the continent. And an area that today is known for many jobs, festivals and football, a global data center, future extraction of rare rocks, theater history and Ibsen's social rebellion. For the stranger who is now a guest in the city, the instinct has been to connect the preconceived with the experiences and materials that reveal themselves on the journey.
In the absence of washing-up liquid in Ibsenhuset's own basement dormitory, for example, a series of events occur. A shop open in the evening has the goods. In the neighboring room, the last two seats for a stand-up show are available. The humor is of the local and dystopian kind. People with different histories meet for the first time. Distinctive skills, intoxication or life crises. It's a mix of locals and long-distance travelers. Furthermore, a group gathers for a shared meal at night. Nach. Then a new day. Sub-zero temperatures and a snowed-in car. The next destination is a scrap dealer about 15 minutes away. February and winter. Klosterøya is shrouded in fog.
Soft edges explore the contrasts in the theater of reality, time and place. Formalistic, physical or social. Important players in the process are an assistant, a life partner, an intendant, a metal worker, a caretaker, a baker, a painter, a fishmonger, a forester, a librarian, a machinist, a lover, a dying person, an economist, a secretary, a florist and a philosopher. What they all have in common is that they have influenced the work process through reflections, knowledge or stories.
The crew in the exhibition also consists of author Hanne Ramsdal, who has been a conversation partner and contributor, where she supplements with linguistic reflections and actions. Metallco Grenland on Hærøya has been a resource bank and provided valuable insight into the local industrial cycle. Over the past few weeks, Håvard Arnhoff has taken on an important role as producer and collaborator in the realization of Myke Kanter, with Metallco in Porsgrunn as his studio.
The purpose of Myke Kanter is to break down obvious strategies, genres, expressions and timelines for everyone involved. The exhibition culminates in various material-based investigations. Surfaces, structures, shades, colors, elements and foodstuffs. The installation functions as an architectural wardrobe where randomness, playfulness and dystopia are tested in a complex and dynamic context. Overconsumption, a world in imbalance, the aesthetics of decay, resignation and desire for new meeting places. The title refers to the rule-bound and controlled Hard Edge painting that emerged in the USA in the 1950s. Thus, the new Soft Edge painting is based on open, elastic and relational principles.
The purpose of Myke Kanter is to break down obvious strategies, genres, expressions and timelines for everyone involved. The exhibition culminates in various material-based investigations. Surfaces, structures, shades, colors, elements and foodstuffs. The installation functions as an architectural wardrobe where randomness, playfulness and dystopia are tested in a complex and dynamic context. Overconsumption, a world in imbalance, the aesthetics of decay, resignation and desire for new meeting places. The title refers to the rule-bound and controlled Hard Edge painting that emerged in the USA in the 1950s. Thus, the new Soft Edge painting is based on open, elastic and relational principles.
SEIL, jib sail and shackle SUN, carriage wheel and gold paint
ELVA (#1) / ELVA (#2), Acrylic, pigment and airbrush on canvas, 200 x 200 cm
SKUDDSIKKER DØR, Bulletproof door / Lead
SKUDDSIKKER DØR, Bulletproof door / Lead
ELVA (#3) / ELVA (#4), Acrylic, pigment and airbrush on canvas, 200 x 200 cm
Du er alltid velkommen. Også når det ikke passer.
Hanne Ramsdal
I tekstene om Anders Kjellesvik sine arbeider dukker det opp ord som
«billedflimmer», «paradokser», «presse grenser», «på grensen til kollaps», og når jeg
selv observerer verkene hans tenker jeg at de går alle veier. De begrenses ikke av en
ramme. Det kan nesten oppleves som at verkene er i ferd med å rømme fra
rammene sine, selv om en del av dem faktisk er innrammet og henger på vegger. Jeg
ser mennesker og dyr og natur, og noen ganger opptrer de sammen, mennesket og
dyret er sammen i et rom. Eller to mennesker. Noen ganger er vi så tett på at det er
vanskelig å vite hvor den ene kroppen begynner og den andre slutter. Jeg kjenner
igjen min egen keitethet i noen av positurene. Det er som å se inn i et speil. Ikke et
kaldt speil som forvrenger. Nei, det er mer som at speilet sier det faren min sa til meg
en gang: Du er alltid velkommen. Også når det ikke passer. Og noen ganger er det
svart-hvitt og gråtoner i bildene, men ofte er det mange farger, pasteller, alle fargene
som datteren min på ni og alle venninnene elsker og ønsker seg på vegger og på
klær og på tyggegummi og på bamser som fyller barnerommene. Kjellesvik henter
opp farger som forbindes med en infantil verden, både på vegger og på rammer, som
om det er en tidlig tenåring som ikke bare har ønsket seg, men fått; den lilla veggen,
den knallrosa streken som renner nedover bildet, den lyserosa t-skjorta, den gule
sola og den blå krusedullen. Og noen ganger er alt overtydelig og andre ganger er
det utvisket, og jeg må finne opp hva jeg ser selv.
I hjørnet av en utstilling Kjellesvik hadde i Berlin en gang, med den underfundige
tittelen Rough travel for a rare thing, henger et bilde av en hodeløs mann. T-skjorten
hans er rein og hvit, og den sorte buksa ligner en kelners uniform. Men armene er
dynket i den grønne bakgrunnsfargen og halsen og all annen hud som vises på bildet
er dynket i denne samme grønnfargen. Jeg forestiller meg at det er kunstneren selv,
jeg gjenkjenner noe i posituren, kroppsholdningen, den åpne kroppen, selv om han
er hodeløs. Den venstre armen hans henger lenger ned enn den høyre, som om han
lener seg litt til siden slik man gjør når man betrakter noe. Siden hodet ikke er med er
det den ene hånda, litt lengre enn den andre, som avslører det blikket vi ikke kan se.
Det er som om han vil fortelle oss at disse bildene ikke er laget med hodet, med
tenkning, men med noe annet. Som når Bunuel og Dali, i starten av den
surrealistiske filmen Den andalusiske hund, skjærer over øyet til en kvinne, som
egentlig var øyet til en ku, for å vise tilskueren at denne filmen kan du ikke se med
dine vanlige øyne, ditt vanlige blikk. Du må se med noe annet enn øynene. Med
underbevisstheten kanskje, eller med hjerteflimmeret, eller med nyrebarken, med
nervefibrene, hvis det er mulig.
Men hva nå? Her i utstillingen som bærer navnet Myke Kanter? Her hvor Kjellesvik
og venn og kollega Håvard Arnhoff har holdt på de siste ukene, i disse enorme
lokalene tegnet av arkitekt Ole Fredrik Buskeland Stoveland, som døde i fjor? Nå er
vi her. Inne i utstillingen, inne i disse lokalene. Eller er det en scene? Ja, la oss si at
det er en scene. Det er vi som er menneskene nå. Så hvor befinner vi oss? Hvis
dette er en scene? Foran sceneteppet? Inne i? Har Kjellesvik flettet oss inn i
teppeveven? Er vi en tråd nå? Som den tråden jeg fant i håret mitt i dag, da jeg
hadde vasket håret. Der var det noe. Er det et dyr, eller hva er det der, spurte jeg
meg da jeg skulle føne håret og oppdaget denne gule tråden som hadde klumpet seg
sammen i en ende, og lignet en bitteliten drage, og nå bodde i håret mitt. For den
bittelille tråden utgjorde kanskje hodet og håret mitt en stor verden å lande på, større
enn planeten til den lille prinsen med hundrevis av solnedganger per dag. Eller hva
vet jeg om hvordan en tråd finner fram eller finner seg til rette et nytt sted etter å ha
blitt revet løs fra en kjole kanskje, i vaskekjelleren og hektet seg fast i dette håndkleet
jeg hadde tørket håret med. Det nyfødte barnet leter etter brystet for å få melk.
Barnet klarer så vidt å skimte den brune brystvorten gjennom det tåkete nyfødte
blikket. Er det ikke derfor brystvortene har en annen kvalitet og farge enn resten av
huden? Så barnet skal få øye på eller kjenne seg fram til den første feite råmelken.
Er det det blikket Kjellesvik vil at vi skal se med?
For denne tråden var det å havne i håret mitt litt som å lande på en ny planet,
kanskje, tilfeldig, på slump, slik den reisende kan streife rundt og ende opp både her
og der. Men det er her vi er. Det er hit Kjellesvik har reist. Og gjennom scenerommet
renner elva som egentlig renner der ute i byen. Men den renner også her. For nå er
dette en scene og maleriene til Kjellesvik har blitt scenografi, ikke bare maleri.
Maleriene er elva, og vinduene er, ja hva er vinduene? Hva vil vi at vinduene skal
være? Og hvem vil du være? Og hvem vil du at jeg skal være? Kjellesvik er liksom
den tilreisende. Men han har ikke havnet her på slump. Han har kommet hit og dratt
igjen. Og kommet hit på nytt, og på nytt, og vært her til fots og med bil. Og nå, de
siste ukene har jeg fulgt Kjellesvik og Arnhoff fra sidelinja i en mailtråd, for selv i
innboksen finnes det tråder, og forbindelseslinjer, og nå ender denne mailtråden her i
denne teksten, akkurat som den gule tråden landet i håret mitt, ender denne
mailtråden i denne teksten, som etter at den er skrevet skal lande i utstillingen og
leses opp på åpningen i morgen. Eller i dag. Men nå mens denne teksten skrives er
nå, nå og åpningen er i morgen. Men når jeg leser denne teksten for dere nå, er nå
et annet nå. Da er nå det som jeg gjør her i dag. Altså nå. Og det jeg gjorde i går, det
som for meg er nå, mens jeg skriver, fredag formiddag, er blitt til noe jeg gjorde i går.
Så spørsmålet er om jeg skal skrive dette for i dag eller for i morgen, om dere forstår.
Det gjelder å velge hvilken tid man vil fortelle fra. Det er det som gjør det mulig å
være i en tekst. Hvis det hopper fra i går til i morgen og tidene glir i hverandre, blir
teksten like forvirrende som livet, og da kan det gjøre vondt å lese og høre på. Det er
litt som å bende en arm den veien armen ikke vil bendes, og derfor må jeg velge meg
en tid. Hvis det skjer tidskast, må det være av en god grunn. Så la oss si at jeg
skriver denne for i morgen, altså at jeg forestiller meg at jeg står foran dere og leser
det jeg skriver, så kan jeg vel reelt ikke skrive mer, for da er lesingen forut for
skrivingen. Og det går ikke opp. For jeg kan ikke lese det jeg ennå ikke har skrevet.
Men la oss si at jeg lager et lite punkt her inne i teksten. Et aldri så lite dramatisk NÅ.
Et NÅ med store bokstaver.
NÅ! og jeg sier hei hei og akkurat nå er nå både her i teksten og her i rommet. Eller
som poeten Fernando Pessoa sa det (fritt etter min hukommelse): Dramatikk er poesi
som reiser seg fra arket. Akkurat nå er akkurat nå fordi jeg skriver akkurat nå.
Bokstavene jeg skriver ligger ikke og tenker på det som var en gang i fortiden, men
reiser seg for å være med her og nå. Det er prekært. For akkurat nå står vi her inne
sammen og trekker pusten. Vi puster inn og vi puster ut. Det er ikke så farlig hvem vi
er, for vi er her sammen. Vi står her sammen og vi er, og kanskje tenker en av dere at
dette var litt rart, eller dette var litt fint. Eller kanskje tenker en av dere at hun der
burde nappe det ene grå håret som står som en antenne opp fra hodet. Eller fjerne
den gule tråden i håret. Kanskje en av dere nyser. En annen må tisse, men holder
seg. Og en tenker kanskje om sidemannen at han der hadde fint smil, sånn fint inne i
øyekroken fint fordi smilet strekker seg gjennom hele ansiktet fra munn til øye. Og
det skjer kanskje akkurat nå mens jeg leser dette for dere. Og denne muligheten for å
stoppe tiden finnes faktisk. Som når man faller og får noen ekstra sekunder. Og det
er det jeg mistenker at Kjellesvik er ute etter; at rommet brått blir stort. Som når man
hører noen le en sånn fortryllende befriende latter som ikke tar slutt. En latter som
ikke er der for annet enn å le, ikke for å frembringe likes eller penger eller kunder elle
krig, nei, latteren er det latteren er, og man blir helt fortrylla og må bare le selv. Er det
ikke derfor Kjellesvik kliner alle disse pastellfargene utover lerret og gjenstander, og
lemper en knallblå tre meter lang fugl ut på et jorde, og drar med seg industrirester
inn her i Ibsenhuset som opptrer i uante former? Eller kanskje inviterer han oss også
inn for å fylle ut resten selv? For han vil ikke være alene. Han vil ha med seg flere.
Han trenger oss. Ikke bare Arnhoff og meg. Og Skien Kunstforening. Men oss alle
sammen. Og vi er her. NÅ. Og når jeg skriver dette, er det sant, selv om det er løgn.
For jeg er jo ikke i Skien nå. Jeg er snart på vei til Skien. Det er fredag, og jeg skriver
dette i dag, altså fredag, eller i går for dere nå. Men for meg er det fredag, og snart
skal jeg ta toget til Skien. Jeg skal møte Kjellesvik og Arnhoff, og jeg skal se på
utstillingen, så langt den har kommet nå i dag. Og vi skal få denne teksten, og
kanskje noe av det andre jeg har skrevet de siste ukene i mailtråden som har gått
mellom oss, inn i utstillingen, på en eller annen måte. Men alle objektene Kjellesvik
og Arnhoff har hentet de siste ukene og dagene fra skraphandleren på Herøya, i de
tingene lever tiden dobbelt. Tingene og menneskene kan kanskje bære flere tider og
funksjoner på en annen måte enn setningene kan. Beltet til beltebilen kan for
eksempel bli til en divan. Det er som om Barbafamilien har inntatt rommet. Det
passer med tittelen Myke kanter, og Barbafamilien har kanskje maskert seg bak
Kjellesvik og Arnhoff for Barbafamilien kan transformere seg akkurat som skrotet fra
skraphandleren nå får nytt liv her inne, i dette som både er foaje og utstillingslokale
og en scene og sceneteppet. Når noe er en scene er det alltid duket for dramatikk,
kanskje i uante former. Hvis vi ser med mer enn øynene. Med fingertuppene kanskje,
eller ser på skakke, lener oss litt til den ene siden så den ene armen henger litt. Eller
slår hjul og opplever rommet fra undersiden. Hvis dramatikk er poesi som reiser seg
opp fra arket, er kanskje Myke kanter en flenge i sceneteppet, og vi kan se både inn
på det som utspiller seg og ut på publikum. Vi kan tre inn og være aktør eller hoppe
ut for å se på; eller begge deler. Det er opp til oss. Og her er vi alltid velkommen.
Også når det ikke passer.
